Forutsetningene for at internasjonale paritetsbetingelser skal holde er:

1 – Finansielle markeder er perfekte,

2 – Vare markedene er perfekte,

3 – Homogene preferanser,

4 – Homogene forventninger og

5 – Rikdoms effekter, det vil si at rikdom ikke influerer på konsument preferansene.

Det er også flere faktorer som har betydning på vekslingsforholdet mellom valutaer. Endringer i inntektsnivå og renteforskjeller landene i mellom. Endringer i forventning om en fremtidig vekslingskurs er også en faktor som påvirker hvordan vekslingsforholdet mellom valutaer oppstår.

Teorien holder altså sjelden i praksis og det kan virke som at den egner seg best som en slags indikator i det lange løp. Det blir for mange faktorer som avgjør vekslingskurser mellom valutaer til at denne teorien vil være god nok til praktisk anvendelse.

b) Eksempel: BNP per innbygger i Norge var 420 000 kroner i 2005. BNP per innbygger i Sverige var 276 000 svenske kroner det samme året. Hva sier dette oss om forholdene i Norge kontra Sverige? For å komme videre med en sammenligning må en regne om verdien av de svenske pengene i forhold til de norske. Vil en sammenligne beløp i ulik valuta, kan en ta utgangspunkt i statistikken for valutakurser. Ifølge valutakursstatistikken fra Norges Bank var gjennomsnittlig valutakurs NOK/SEK for 2005 på 86,40. Dersom vi hadde fått et beløp tilsvarende svensk BNP per innbygger (276 000 svenske kroner), ville vi fått 234 000 norske kroner for dette, hvis vi fi kk den valutakursen som Norges Bank oppgir. BNP per innbygger i Norge var nesten 80 prosent høyere enn dette. Skal en vurdere økonomiske forskjeller
mellom Norge og Sverige, er det ikke bare valutakursen, men det relative prisnivåetmellom de to landene som er viktig. En ønsker å få fram volumforskjeller ved å korrigere for ulike prisnivå i Norge og Sverige. Hvis prisene jevnt over er høyere i Norge enn i Sverige, får en kjøpt mer – relativt sett – for de svenske kronene i Sverige enn valutakursen antyder. Dermed blir ikke forskjellen mellom økonomien i Norge og Sverige så stor som tallene over indikerer. Vi trenger derfor et mål som trekker inn både valutakurser og prisforskjeller. Et slikt mål er kjøpekraftsparitetene (PPP: Purchasing Power Parities). En kan tolke PPP som en justert valutakurs i forhold til en referansevaluta, et valutaomregningsforhold der justeringen gjenspeiler kjøpekraften i de lokale valutaene. Prisnivåjustert BNP per innbygger for Norge lå 69 prosent over gjennomsnittet for EUs 25 medlemsland i 2005, mens
tilsvarende for Sverige lå 15 prosent over EU-gjennomsnittet. Norge lå altså 47 prosent høyere enn Sverige når en justerer for prisnivåforskjeller.

Mishkin kap.17

Wikipedia

Artikkel handler om økonomisk utvikling og ulemper ved det. Jeg synes det kan være interessant og nyttig å vite  at det er ikke bare fordeler ved økonomisk utvikling, men også vite hvilke skader dette påfører naturen og menesker.

Henvisning til kort historie om Great Depression, hvordan det startet og hvilke konsekvenser det medførte.

Henvisning til artikkel om asiakrisen, noe som er både lærerikt og relatert til pensum.

Artikkelen handler om diskusjon rundt ny global finansiell struktur.

Kilden omhandler pengepolitiske regimer i Norge etter 1816.

Atrikkelen forklarer hva som utløste finanskrisen og hvilke konsekvenser den har.

2. Når det er underskudd på statsbudsjettet betyr det at regjeringen legger opp til en ekspansiv pengepolitikk for fremtiden. Men når landet er inne i en høykonjunktur og lav arbeidsledighet, kan ekspansiv pengepolitikk føre til prispress på innenlandske varer og tjenester. Dette vil i så måte være en ugunstig situasjon hvis landet går inn i en nedgangskonjunktur som det ser ut til at mange land er i, ettersom rentene er lavere i utlandet. Når aksjemarkedet er fallende vil dette føre til at staten kan få færre inntekter i form av utbytte, hvis de har statseide selskaper som under normale tilstander gir utbytte. For å redusere underskuddet på handelsbalansen må regjeringen iverksette tiltak for at eksporten skal øke. Dette kan være å subsidiere eksportindustrien, slik at bedriftene blir mer konkurransedyktige på pris. Eller så kan myndighetene påføre høyere avgifter på importerte varer, men økning av avgifter på importvarer er et proteksjonistisk tiltak og vil trolig ikke være en god løsning.

3. At et land opplever kapitalflukt, betyr det at investorer selger offentlig valuta til fordel for å sitter med utenlandske fordringer. Selv om det er lavere renter i utlandet, vil risikoaverse investorer se muligheten til å sikre pengene i utenlandske rentepapirer på grunn av den finansielle uroen det er i landet. Hvis kapitalflukten er av betydelig størrelse, kan dette føre til svekkelse av valutaen. Dette skjer fordi etterspørselen etter valutafordringer avtar.

4. Dersom banken nasjonaliseres, vil et nytt styre og en ny ledelse blir valgt inn av staten. Bankens aktiva og passiva er nå under kontroll av myndighetene. Dersom lånetakere misligholder gjelden, står myndighetene (og dermed skattebetlerne) med risikoen. En ”fordel” ved nasjonalisering, er at de kan hindre en systemkollaps i landets banksystem. Dette gjør at vi unngår en forverret situasjon av rikets tilstand enn at risikoen for 100 MRD i lån blir veltet over på skattebetalerne.

5. En reprising vil si en endring i r, som er markedsrenten på obligasjoner med tilsvarende risiko.Og hvis vi har en kraftig økning i r, vil verdien på obligasjonen synke. Dermed får vi en ny pris (en reprisning).

6. Skattepakken kan dempe presset på prisveksten i en kort periode, men man kan senere risikere at både skattelettelser og høy lønnsvekst gir dårligere offentlige finanser, mer press og lønnsglidning. På lang sikt kan dette være ugunstig.

7. Ekspansiv finanspolitikk kan føre til økt inflasjon og dermed høyere rente. Dermed oppstår et press mot landets valutakurs. Landet får en høyere rente i forhold til utlandet, hvilket fører til økt etterspørsel etter landets valuta. For å opprettholde fastkurs er en økning i pengemengden nødvendig. Dette skjer gjennom at landet etterspør utenlandsk valuta og tilbyr hjemlig valuta. Pengepolitikken blir da et bundet virkemiddel for å opprettholde den faste valutakursen. En selvstendig pengepolitikk blir derfor ikke mulig, fordi Sentralbanken må konsentrere sine virkemidler for å oppnå stabilitet i valutakursen. Ekspansiv pengepolitikk fører til store svingninger i pengemengden, fordi sentralbanken hele tiden må tilpasse valutareservene. Dersom pengepolitikken blir for ekspansiv, vil det være svært vanskelig å foreta interveneringer i valutamarkedet.

8. – Problemer med å ha et fastkursregime er hvis sentralbanken går tom for valutareserver for å holde den offisielle valutakursen. For å kunne kjøpe tilbake sin egen valuta må sentralbanken bruke sine internasjonale reserver for å gjennomføre markedsoperasjonen. Hvis en sentralbank i verste tilfelle bruker opp sine utenlandske valutareserver kan dette få store konsekvenser.
- Urolighetene i interbankmarkedet fører til at lånekostnadene er høye og dermed bærer bankene mer risiko og marginpåslagene blir store. Bankenes primærinntekt er carrytraden de har mellom fundingrenten og utlånsrenten. Når fundingrenten stiger blir inntektsgrunnlaget mindre og dermed må banken øke marginene. Hvis bankene øker rentene i et usikkert bolig- og aksjemarked kan det fører til at flere privatpersoner missligholder lånene, og hvis bankene har høy andel utlån med sikkerhet i bolig, så kan tapene bli enorme.
Har bankene få utlån som reprises på kort sikt, medfører dette at bankene må gå med negativ margin på en del engasjementer. Det kan svekke soliditeten til bankene og redusere verdien av egenkapitalen. Utfordringen ligger i å øke tilliten i markedet, slik at fundingkostnadene til bankene reduseres. Dette kan utbedres gjennom for eksempel innskuddsgarantiordninger og andre garantier overfor bankene, gjennom Sentralbankens Lender-of-Last-Resort rolle. Støtte fra internasjonale organer som IMF og Verdensbanken kan også være alternativer. Krav til pålagte reserver kan også reduseres.
- Innføre en flytende valutakurs. Dette kan på kort sikt svekke konkurransekraften for eksportindustrien, men kan i det lange løp være en god løsning. Ettersom handelspartnerne og andre land ikke er i en høykonjunktur, så kreves dette store interveneringer av sentralbanken, for å holde pariverdi. Flytende valutakurs vil frigi ressurser til å få orden på den ustabile økonomien. Rentene må settes ned for at ikke spreaden mellom innlands og utenlandsk rente blir for stor. På en annen side, så ser det ut til at inflasjonen tiltar og et av de sterkeste midlene til å redusere dette er å øke renten. For at landet skal få i gang pengemarkedet, kan sentralbanken føre en ekspansiv pengepolitikk ved tilføre kapital til bankene og gjennom dette kan usikkerheten dempes. Hvis bankene skrur igjen kranen for mye, så kan dette føre til at vi får en real oppbremsing av økonomien i landet og en påfølgende resesjon er et faktum. Blir det en total systemkollaps, kan vi oppleve en depresjon.

Kilder:

Mishkin Frederic, 2009. The Economics of Money, Banking and Financial Markets.

www.norges-bank.no

Styringsrenten er det viktigste virkemimiddelet i pengepolitikken, altså renten på bankinnskudd i Norges Bank. Regjeringen har fastsatt et inflasjonsmål for pengepolitikken i Norge. Veksten i konsumprisene skal ikke være nær 2,5%. Høy Inflasjon gjør det dyrt å sitte med penger siden disse stadig taper i verdi. Husholdningene og bedriftene blir usikre på fremtidige inntekter og utgifter. Det gjør vanskelig å fatte riktige beslutninger og gir opphav til feilinvesteringer som igjen bidrar til svinginger i økonomien. Mye ressurser kan bli brukt til sikring mot store endringer i priser. Slik kan man si at lav og stabil inflasjon bidrar til en effektiv fordeling av ressursene i en markedsøkonomi.
Deflasjon – vedvarende fall i prisene, er heller ikke bra. Deflasjon kan i seg selv bidra til fall i etterspørselen og påvirke økonomien i negativ retning. For eksempel kan utsikter til prisfall føre til at forbruk og investeringer blir utsatt i påvente av enda lavere priser. Videre kan deflasjon føre til at realverdien av gjeld øker og at etterspørselen i husholdningene går ned. I tillegg kan det gi lavere lønnsomhet i bedriftene og dermed økt ledighet.
Pengepolitisk rapport for år 2009 vil gi oss et godt bilde om tiltakene fra sentralbanken virket i denne perioden eller ikke. Norges myndigheter satte i verk en rekke tiltak for å dempe utslagene av krisen på norsk økonomi. Bank reduserte styringsrenten kraftig i høst 2008. I 2009 er styringsrenten satt til 1,25%. Norges Bank trappet også opp tilførsel av likviditet til bankene i form av kortsiktige og langsiktige lån. Sterk vekst i offentlig utgifter bidro til å stimulere etterspørselen etter varer og tjenester. Utviklingen i norsk økonomi er postiv sammenlignet med året før. Høy aktivitet i oljeindustrien har sammen med tiltakene i penge- og finanspolitikken bidratt til å holde etterspørselen oppe. Sysselsettingen har falt mindre enn forventet og arbeidsledigheten har ikke steget så mye som ble anslått. Husholdningenes forbruk har økt noe mer enn forventet og deres vurderinger av utsiktene fremover er blitt stadig mer optimistiske. Kronen har styrket seg. Økt risikovilje og forventniger om i markedet om en noe tidligere renteoppgang i Norge har trolig bidratt til sterkere krone. Usikkerheten i aksjemarkedene har avtatt.
Konklusjon: Alt det positive i norsk økonomi som skjedde i 2009 skyldes selvfølgelig ikke bare den “riktige” styringsrenten, men også andre tiltak som ble satt i gang av Norges Bank for å motvirke finanskrisen. Men styringsrenten alene uten tvil har mye innvirkning på aktiviteten i markedsøkonomi.

Internett kilder:

www.norges-bank.no
www.ssb.no